Listen up, MTHRFCKRS, you've got 5 sec to cahtc ur breath!

Dette sa jeg til Synnøve, min kjære venninde: Synnøve, jeg vil ha ny jobb. Hva gjør jeg?
Synnøve svarte, med sitt klingende vestlandsk: Du kan jo begynne på Kiwien min?

Deretter gikk det slag i slag, og etter ti minutter med jobbintervju, fikk jeg jobb. Sannelig.
Hvorfor har jeg gått rundt i langt over et halvt år og jobba som telefonhore når det er SÅ LETT å få seg jobb? Jeg er målløs.

UANZ: Da jeg fikk på meg de grønne klærne, kjente jeg at jeg ble en del av en større helhet, et levende, åndende vesen som var større enn meg selv. Den skrikende grønne fargen lyste opp sjølve livet mitt og jeg følte at jeg var i kontakt med universet.
Det skal ikke så mye mer til for å ta pusten fra en langt-fra motebevisst eksilhomo som meg. Så der stod jeg foran speilet med ei skjorte på størrelse med en lavvo og ei bukse som var vid som utstyret til ei 30-barnsmor og gnistret. Nei, FUNKLET.

Det er fristende å trekke paralleller til andre uniformerte institusjoner fra fortiden, men disse (som for eksempel Hitlerjugend) mangler jo de gode intensjonene som kjennetegner en kiwi-ansatt. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at denne habitten, ganske lik russedressen, gjorde at jeg ikke hadde ansvar for mine egne handlinger. Jeg kunne bli usynlig i denne grønne herligheten! Det var slik jeg innså at min oppgave i livet vil være å tjene menneskeheten, uten så mye som et smil til takk.

Men jeg klager ikke. Uten meg vil ingen fjortisjenter få smake sin første øl-slurk, og mest sannsynlig aldri få debutere seksuelt med 26-åringer på speed i mørke bakgater. Ingen gamle damer kan spise sin kattemat uten den mildt hjelpsomme, men samtidig kjærlig strenge, hjelpen fra en kiwi-ansatt (meg).
Endelig har livet mitt fått mening. Endelig er jeg en brikke i et spill som er større enn jeg kan fatte. Endelig besitter jeg den ansvarsfulle og alvorstunge makten det er å kunne stå til tjeneste.

Endelig er jeg hel.

Men fra spøk til side: Jeg har fått ny jobb! HURRA!