Dagen etter dagen.

Det er liksom ikke noen vits i å blogge om julaften. Alle vet jo hva som skjer!
Først står du opp drittidlig fordi du gleder deg så sabla til pakker og kozing.
Så ser man litt på askepott og reisen til julestjernen and shit. Spiser selvfølgelig tretti kg mandariner (klementiner for alle dere barnslige som må ha det riktig) mellom slagene. Så kommer gjestene eller man drar for å være det. Så må man klistre på seg engasjert-og-høflig-smilet og være glad i ALT og ALLE. Og det mener jeg ikke så negativt som det høres ut, for det er jo faktisk med på å gjøre julaften ganske koselig =) Så spiser man så mye at man føler seg som... en tjukking. Og riskrem, og mandel som man selvfølgelig ALDRI får. Og etter spisefestivalen må man sitte og gjøre ingenting en liten stund for å la tarmene komme seg etter mateksplosjonen de har vært utsatt for. Og så er det pakker, og de er det alltid for få av. Og siden jeg aldri ønsker meg noe, får jeg som regel bare lapper med fine farger på som gjør at kontoen min blir glad. Og dermed får jeg plass til gavedrysset i en konvolutt. Mens store- og lillesøster må ha ei trillebår for å få med seg alt. Losers, sier jeg. Jeg er den smarte som slipper å leie inn små sjokoladebarn som kan bære tingene for meg.

Men jeg koste meg dødsmasse i går, da. Gjorde dere? <3

Dagen før dagen.

Hvis noen av dere, mine elskede lesere, ble støtt av innlegget fra i går, skal det sies til mitt forsvar at jeg hadde en promille på omtrent 4,0 da jeg skreiv det.
Og hvis noen skulle reagere på at Herr Rettskriving ikke skreiv heilt rett, så er det liknende årsaker til det.

For å ha dette protokollført: Jeg er med i statistikken. Og sant å si er jeg ganske stolt av det! På en litt rampete måte.

Same procedure as every year, James!

K-town igjen

Så var jeg tilbake i min fødeby ved havet. Konge på mange måter, LOLete på mange andre.

Etter en lang og hard busstur mot sør med den tradisjonelle urmugne sidekompisen, ble jeg gledelig overrasket av mammas gjestfrihet og velvillighet. Ikke minst hennes alkoholiske ugjerrighet. Endelig var jeg hjemme.
Som vanlig tok jeg turen til staden rimelig tidlig etter min ankomst til byen, og alkohol var, som vanlig, i hovedrollen. Etter en slurk øl bar det mot byen, der nye eventyr ventet både liten og stor. Liten og stor er forsåvidt ganske irrelevant i denne sammenhengen siden både meg og min medsammensvorne, Eli, er jevngamle. Men like fult bar det mot alkohyliske eventyr i den herlige blomsterbyen helt mot sør nok en gang.

Gjett hvor vi endte opp?
Selvfølgelig Charlies. Etter at vi hadde konstatert at det var gøy å dra på lokalpøbben "Londskråga" helt til vi faktisk kom dit, og derfor ikke var et aktuelt IRL-vannhull, endte vi selvfølgelig opp hos charlie. S. Je. Og der var det både sang og spill til hjertens lyst.
Helt til jeg fant ut at Herr Nattbuss var et lurt foretagende og bestemte meg for å forlate festlighetene.
Rett før jeg skulle vende nasa hjemover, møter jeg to kompiser fra ungdomsskolen (?!!?!?!?), og vi fant ut at vi skulle dra på Ernst sammen. LOL, sa jeg. Det samme sa kompisene, men ikke uten en viss reservasjon på smilebåndene. Det ble en herlig kveld og et forfriskende dykk i gode, gamle K-towns mer harry sider. Hvis du ser bort fra Leopold og Gordons (for de av dere som er bekjente med de sistnevnte stedene vet dere jo at disse frekvent besøkes av platinablonde, gravide alenemødre og deres etnisk-minoritetsanheng med en mildt voldelig atmosfære. Gordons har forøvrig NATOs kooleste do. Verdt et besøk, altså).

Det som var gøy med kvelden var at jeg påpekte en og annen hersketeknikk hos en og annen person, samt at jeg fikk oppdatert meg litt i heteroguttenes IKKE lite infløkte følelsesliv. Pluss fikk gratis taxitur hjem til Tømz. Og samtidig fikk fronta litt kjønnsnøytralekteskapslovpropaganda på veien. Ikke at det hjalp noe på noens holdninger, men jeg prøvde jaffal.

BTW: jeg har endelig slått kloa i studiekompetansen! Verden er sannelig min østers!!!
(fikk 6 på norsk muntlig. LOL)

Sannhetens time

I kveld, på selveste lucia-festen, skal min skjebne besegles.
Jeg har eksamen i norsk muntlig. Den siste jeg mangler på studkompiz.

SKITTTTTTT. Jeg kan jo ingen reformer!
Jeg kan jo ingenting! FAKK!

Den elendige.

Tirsdag morgen kl 08:30.
Klokka ringer. Jeg sover. Jeg vinner krigen om dominans over vekkerklokka. Jeg fortsetter å sove.

Senere samme dag.
Mobilen ringer. Jeg sover. Jeg aksepterer ikke tingenes tilstand.

Nå.
Jeg sitter på lesesalen og skal repetere norsk-pensum. Istedet blogger jeg. Og aller helst vil jeg hjem og spille det rulefete spillet jeg kjøpte på søndag (noe som var dritlurt gjort siden det eneste jeg får lov til å gjøre denne uka er å lese).

Hvis noen av dere trodde at jeg skulle begynne på unvisersitetet etter jul, må dere tro om igjen.
Det er en lang historie som begynner med at administrasjonen på universitetet i O-town er ei gonoré-fitte og tilfeldigvis slutter med akkurat det også.

Så etter jul blir jeg kassadame på fulltid.

Populerr... Lar.

Terminal Error

Jeg vet at det er dødslenge siden jeg har skrevet noe som helst her.

Men, buuuuu, det har ikke skjedd noe som  helst i mitt slitte, kjipe liv.

Det som derimot skjer nå er at jeg sitter på en sofa et sted i gamlebyen og ser ut på en grå og kjip og, ikke minst, fattig desemberverden................

Jeg er dritfyllesyk.

Og i kveld skal jeg jobbe og være lekker og kiwi-grønn.

Livet er herlig.