Have yourself a merry little X-mas.

Husker en gang da jeg var liten at presten i kirka sa til hele Kringsjå skole: X-mas, ja... Lurer på hvorfor de skriver det sånn i junaiten. Og så la han ut om hans lingvistiske teori om denne kjekke, lille forkortelsen. Her er en oppsummering:

Han hadde altså oppfatta at det var en forkortelse, og hvorfor bruker folk denslags?
For å spare tid. Det syntes selvfølge nostre padre var en skam, siden jula tross alt er en høytid som er dedikert til det høggsame samværet og å bruke nettopp TID på hverandre.
Videre i analysen mente han at X-en var et slags kryss som kunne tolkes som en viss motstand mot denne kosetiden i mørketiden. Smart, prestemann! Det er jo tross alt på denne tiden av året ALLE tar kvelden. Som i tar repern. Ikke så dum, han der.
Den siste delen av forkortelsen, mas, hadde han tatt sin frihet til å oversette direkte til norsk. Og mas er jo ikke forenlig med Jula. Mente han. Eller det burde ikke være det. Men det var det. Og sånn vil vi jo ikke ha det, unger, HÆH????
Vi svarte dette: Vet ikke?

Jeg er klar over at dette temaet har blitt drøftet ihjel i alle norske aviser. Men skitt au!
For saken er den at det faktisk er et helvedes mas med hele julejævelskapen. Klart jeg koser meg sønder og sammen når nettene blir lange og kulda setter inn, og fuggelbænd og alt det der.
Men jeg blir så stressa av pengeaspektet ved all denne kosinga. Ser det ut som om jeg er en rik deltidsstudent? Ser det ut som om jeg har råd til gaver? Svaret er selvsagt N J E T.
Hva er løsningen, spør du kanskje deg selv?
Jeg vet ikke. Og det er voksent å kunne innrømme at man ikke har svaret på alt.
Jeg tror alkohol kan være en løsning. Og da er det jo kjekt å ha en bestemor som for eksempel brygger sin egen, hjemmelagde SUPERvin. Som man blir full av å lukte på.

Jeg har kanskje mista litt av den barnlige gleden ved at snøen daler ned i skjul, men samtidig setter jeg pris på at vi kan være inne og kose og klemme og spise oss ihjel og gi hverandre tullete ting som skal gi en pekepinn på hvor utrolig glade vi er for at vi har hverandre i dette sammensuriumet av grønt og rødt. Herligland, ingenting gjør meg gladere. Utenom kanskje 17. mai, hvis ikke den 16. har vært for fuktig.

Offamæ, nå høres jeg utrolig pessimistisk ut.
Men hvis du ser på datoen for dette innlegget, skjønner du kanskje hvorfor. Det er tross alt TRE uker til første søndag i advent. Og her sitter jeg og tenker på gløgg og spiser mandariner og lurer på når jeg skal arrangere juleverksted. Jeg er fanget i et nett som jeg neppe kommer meg ut av, hvis ikke jeg kjører en final solution på kapitalismen.
Men det vil jeg jo ikke.

Hvis du ikke skjønner noe av dette innlegget, eller synes jeg høres ut som en jævla emo, så er det helt greit. Jeg skjønner det ikke sjøl.
Jeg er i ubalanse. Og jeg skylder på at jula begynner i august.

Brann i Arkaden

På Lørdagen sa Martin: Hei, kom på vors!
Så vi sa: Okå, men hvor?
Martin: Det er på Ulvøya! (viste seg å være på en øy som heter Ormøya, men hvem bryr seg)
Vi: Det er jo tretti lysår unna, men OKÅ!

Så vi tok bussen utover. Ikke at jeg husker hvor lang tid det tok, men jeg husker at jeg tenkte dette: Djiz, dette gjør jo Martin, vår kjære legestudentkompis, HVER MORGEN! Og da skal han ta bussen inn til byen først, og så skal han lakke opp til universitetet i tillegg. Martin fortalte meg seinere på kvelden at dette var et timelangt rituale. Bringer tilbake gode minner om herlige bussturer gjennom K-town hver morgen i tre lange år på videregående, så jeg klagde ikke!

Men poenget med denne soga er jo ikke AT vi var hos Martin, men HVOR Martin bor!

Først litt fakta:

Ormøya er ei øy i Oslo. Øya ligger i Bunnefjorden, med veiforbindelse ut til øya fra Mosseveien. Ormøya er ei lita øy, med ca 120 husstander med alt fra sveitservillaer til rekkehus fra 1970-tallet. Øya har strender, båtplasser og egen park. Det er to offentlige bygninger der, et velhus som heter Villa Lilleborg og en trekirke (Ormøy kirke) tegnet av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest, som også tegnet Sandakergården og Groschgården.

Opprinnelig var Ormøya ei fritidsøy for hovedstadens bemidlede, men fra ca 1900 ble det mer vanlig å bo fast på Ormøya.

Ormøya grenser i øst mot Paddehavet, oppkalt etter øya Skilpadden, til daglig kalt Padda. Fra sydenden av Ormøya kan man kjøre over til Malmøya.

Viktig å vite, spør du meg. Koselig øy. Ikke skummel.
PS: Legg merke til ordene VILLA og BEMIDLEDE. Huset vi kom opp til etter å ha travet opp 30 bakker var nemlig en bemidlet villa. Bare at det så ut som noe fra et eventyr om Askeladden. Og litt vikingaktig. Huset var kanskje 5 etasjer høyt, det var lafta og det hadde dragehoder som kom ut av mønene. For å komme inn til dette krypinnet måtte vi gjennom en ødelagt smijernsport og en hage fylt av rimelig kjipe statuer. Tror de var engler, men stemninga var ikke helt riktig for den typen eventyrfigurer, så jeg satser på at det var noen gargoyler eller noe.

Jeg tror egentlig ikke jeg orker å beskrive dette huset mer, for det blir for mye, men for alle som trenger billedlige illustrasjoner, har Eirik tusen. Han fikk jo ny mobil akkurat den dagen. Med kamera. GRATTIZ!

BTW: jeg blei kasta ut av ett glass senere den kvelden. Mitt hat til Oslo-homoene vokser seg stadig større og sterkere.

Så kom søndagen og tiden var kommet for å gå på konsert:The Arcade Fire. Det ble en herlig opplevelse, alle hoppa og sang med. Vennene til kjæresten til BigSis er kanskje de ivrigste blodfansene jeg har vært borte i. Selvom jeg hadde plugger i ørene, ble skrikinga fra en som heter Tormod nesten litt mye. Men det var jo akkurat DET som skapte stemninga, så jeg klagde ikke! Sykt gøye karer.

Eneste som var dumt med konserten var hun her:

Hun er jo verdens fineste på platene, men hun hørtes ut som ei døende ku IRL.
Litt skuff. Men ellers var det en helt fabelaktiv konsert.

Nå får jeg skrivekrampe.
Over og ut.